RSS

Stikkordarkiv: 16.

Julekalender 2014: 16. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er gått ut. Du kan se en oversikt over deltakerne i bunnen av dette innlegget. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

9. Turist (Force Majeure)

Regi: Ruben Östlund

Manus: Ruben Östlund

Med: Johannes Kuhnke, Lisa Loven Kongsli, Clara Wettergren, Vincent Wettergren, Brady Corbet, Kristoffer Hivju og Fanni Metelius.

Land: Sverige/Frankrike/Norge

Spilletid: 118 min

Premiere: 24.10.14

Ruben Östlund er en av de mest spennende regissørene jeg vet om. Han er nesten fullstendig kompromissløs i forhold til form, og innholdet i filmene hans er nesten alltid unikt og ofte noe du aldri har sett maken til. Han benytter seg av statiske kamerastillinger, som han gjerne holder unaturlig lenge uten å klippe. Scener spilles ut i sin helhet i samme innstilling, og innholdet kan være de rare typene i samfunnet, som i Gitarmongo, eller folk som er nødt til å ta oppgjør med en konflikt de har veldig liten interesse i å delta i, som i De Ufrivillige. Filmene er altså ofte konseptbaserte, og kan kanskje føles litt som sosiale eksperimenter. Så også i aller høyeste grad med hans forrige film, Play, der han lagde film av hendelser som hadde skjedd en rekke ganger i Sverige, der en gjeng innvandrergutter overtaler andre barn på sin alder til å følge med dem til avsidesliggende plasser for så å rane dem.

I Turist møter vi svenske Tomas (Kuhnke) og hans norske kone Ebba (Kongsli), og deres to barn. De er på skiferie i de franske alpene, hovedsaklig på grunn av mangel på kvalitetstid mellom far og familie. I det de sitter og spiser på en tak-restaurant blir et kontrollert snøskred satt i gang i nærheten. Da det tilsynelatende plutselig ser ut som om dette skredet skal ramme restauranten, reagerer mor med å skjerme om barna, mens far instinktivt løper bort fra bordet og familien sin. Dette legger en ganske drøy demper på stemningen, og Tomas blir tvunget til å ta et oppgjør med seg selv. Hva gjør man i en ekstrem situasjon? Kan han akseptere det han har gjort? Er man virkelig mann dersom man ikke kan beskytte sine nærmeste?

Dad of the year-award.

Dad of the year-award.

Jeg vil anbefale alle Ruben Östlunds filmer, og kanskje spesielt De Ufrivillige, men jeg kan forstå at de blir saktegående og til slutt litt kjedelige. Det har vært en utfordring for meg også, men høydepunktene er definitivt verdt det. Turist kan være en naturlig inngang til hans filmunivers. Her har han faktisk økt klipperytmen litt fra tidligere filmer, og i enkelte situasjoner er til og med kameraet bevegelig. Vi følger også en historie, der hans to første filmer klippet frem og tilbake mellom en rekke scener, kun satt sammen ved tema, og ikke kausalitet.

Men for all del, du vil fremdeles få en full dose Östlund-stil fra denne filmen. Underlig, skrudd humor som gjentatt bruk av intense tannpusse-scener. Musikken over fjellbilder som et tegn på at nå skal noe rase, om det er snøen eller de personlige forholdene kan være det samme. De menneskelige spørsmålene mange kanskje lurer på, og karakterer som er villige til å lyve for seg selv for å ha det behagelig.

Filmen kjører en klassisk antiklimaktisk slutt, som likevel føles helt riktig. Likevel er høydepunktene gjemt inni filmen, med noen veldig dramatiske dialogscener, veldig godt spilt av Kuhnke og Kongsli.Det er også umulig å ikke le av venneparet som dukker opp midt i filmen, havner i tidenes krangel, og prøver så godt de kan å hjelpe dem ut av den, bare for å starte den samme krangelen selv, på fullstendig hypotetisk grunnlag.

Filmen vant Jury-prisen under filmfestivalen i Cannes, og er blitt nominert til Beste Utenlandske Film i årets Golden Globes. Blir spennende å se om den får et nikk fra Oscar-gjengen også. Jeg sier det igjen, har du ennå ikke sett en Ruben Östlund-film er dette den perfekte introduksjonen. Det er ingenting annet en stor filmkunst som har noe interessant å si om oss som mennesker/dyr.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.8/10 (2 344 stemmer)

AVClub.com: A-

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: –

Den store tippekonkurransen

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Interstellar, Fury, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

CheerNina: Guardians of the Galaxy (12), The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, The Hunger Games: Mockingjay Part 1

Dabju: Interstellar, Gone Girl, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Guardians of the Galaxy (12)

HKH: Fury, The Wolf of Wall Street, Guardians of the Galaxy (12), Inside Llewyn Davies (11)

Inge(n): Guardians of the Galaxy (12), Interstellar, The Grand Budapest Hotel, Sin City: A Dame to Kill for

Maria-Manah: The Wolf of Wall Street, Fury, Les Combattants, Død Snø 2

Oda to Joy: Interstellar, The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: Interstellar, The Hobbit: The Desolation of Smaug, Gone Girl, Her

Toejam: The Wolf of Wall Street, The Hobbit: The Desolation of Smaug, X-Men: Days of Future Past, Interstellar

Heller ikke Turist var det noen som hadde tro på, og dermed er det bare 8 plasser igjen i årets kalender, og hele 12 tippede filmer som ikke er avslørt ennå. Hvem har tatt grundig feil? Mist fire filmer skal vise seg å ikke dukke opp den neste drøye uken…

 
3 kommentarar

Posta av den desember 16, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2014: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmedunderlige julekalender, inne i sitt åttende år! Som vanlig har jeg sett filmer på kino. Mange filmer på kino. Og som en samfunnstjeneste presenterer jeg det som i mine øyne er de 24 beste i en mer eller mindre koselig nedtelling fram mot julaften.

Som vanlig arrangeres det også en tippekonkurranse, dette året med livet som innsats. Eller med æren som innsats, i det minste. Følg denne lenken for å lese reglene og se hvilke filmer du kan velge blant i år. Som i fjor blir det også en liten premie til vinneren! Siste frist for å levere tips er 12. desember. Men nok prat, la oss begynne å snakke!

16. Dallas Buyers Club

Regi: Jean-Marc Vallée

Manus: Craig Borten og Melissa Wallack.

Med: Matthew McConaughey, Jennifer Garner, Jared Leto, Denis O’Hare, Steve Zahn og Michael O’Neill.

Land: USA

Spilletid: 117 min

Premiere: 21.02.14

Jean-Marc Vallée er en kanadisk regissør (fra den franske delen ja, du gjettet riktig) som for alvor slo gjennom med drama-komedien C.R.A.Z.Y. for 9 år siden. Han følgte den opp med kostymedramaet The Young Victoria, som vant Oscar for Beste Kostymer ved neste utdeling, noe du kanskje sikter mot når du først lager noe innen sjangeren. Men Dallas Buyers Club er nok den filmen av hans som har fått soleklart mest oppmerksomhet så langt.

Ron Woodroof (McConaughey) lever hardt i Dallas på 80-tallet. Han jobber som elektriker og rodeo-rytter, svindler, tar dop og har et rimelig vilt sexliv. Som landsdelen ofte antyder er han også både rasistisk og homofob. Derfor kommer det som et stort sjokk når han etter en arbeidsulykke blir fortalt at han har HIV på sykehuset. Han får 30 dager å leve av legen, men nekter først å tro på at han kan ha denne «homo-sykdommen». Etter hvert som han innser at det sannsynligvis stemmer likevel, begynner han å lese seg opp på emnet. Det virker som om det mest effektive legemiddelet er et som ikke er godkjent i USA ennå. Desperat drar han til Mexico for å skaffe seg medisinen, og innser samtidig at han kan tjene gode penger på å selge det videre hjemme. Han starter et usannsynlig samarbeid med Rayon (Leto), en mann i prossessen fra å være mann til å bli kvinne, og etter hvert handler det mer og mer om å hjelpe folk enn egne motiver.

"Am I sure? I'm HIV positive!"

«Am I sure? I’m HIV positive!»

Matthew McConaughey har i løpet av de siste årene gjort en massiv omveltning av karrieren, de har mange fått med seg etter hvert. Der han før var fast inventar i gjennomsnittlige romantiske komedier og sannsynligvis skjorteløs i minst en scene, har han i løpet av de tre siste årene blitt til en av Hollywoods sterkeste drama-skuespillere som sikkert kan velge akkurat de rollene han vil ha. Vil anbefale både The Lincoln Lawyer, Mud og så klart det som umiddelbart snek seg med i diskusjonen om tidenes beste TV-serier: True Detective. I denne filmen har han gått ned en hel mengde med kilo for å spille Ron, og han gjør en eksepsjonell jobb.

Med på laget har han også to av årets mest solide biroller, spilt av Jared Leto og Jennifer Garner. Leto gjør en av de mest overbevisende mann-som-kvinne-rollene noensinne, helt ned til minste detalj. Helt på sin plass at at både han og McConaughey vant hver sin Oscar for henholdsvis Beste Mannlige Birolle og Beste Mannlige Hovedrolle. I tillegg stakk filmen av med prisen for Beste Sminke også, sannsynligvis for en kombinasjon av Letos kvinnesminke og McConaugheys sykdoms-sminke…

Historien er inspirerende, og selv om det ligger en ganske tung tone over filmen, så får vi noen små glimt av bedre humør i blant. Det er kanskje lett å tenke seg hvordan karakteren Ron Woodroof vil utvikle seg, men det er gjort naturlig, og er en flott reise å være med på selv om vi forstår hvor det bærer hen.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.0/10 (223 478 stemmer)

AVClub.com: B

Filmmagasinet: 5/6

VG: Terningkast 5

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2014 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 16. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Fristen for å være med er gått ut, og du får en oversikt av deltakerne i bunnen av dette innlegget.

9. The Way Way Back

Regi: Nat Faxon og Jim Rash

Manus: Nat Faxon og Jim Rash

Med: Liam James, Sam Rockwell, Toni Collette, Annasophia Robb, Steve Carell, Maya Rudolph, Rob Corddry og Amanda Peet.

Land: USA

Spilletid: 103 min.

Premiere: 26.07.13

Skriver- og regissør-teamet Faxon&Rash (forresten et detektiv/advokat-show som snart kommer til en tv nær deg) er mest kjent som skuespillere i forskjellige humoristiske ting. Men denne filmen har de definitivt fått lage siden den forrige filmen de var med å skrive var den vellykkede Clooney-filmen The Descendants. Er du med på noe bra i filmverdenen, så får du gjerne en litt større sjanse neste gang, og Faxon&Rash skrev seg denne indiefilmen.

Duncan (James) er inne i sin aller mest pinlige periode av livet, med lav selvtillit på alle punkter. Det hjelper lite at morens (Collette) nye kjæreste (Carrell) prøver å «hjelpe» ham ut av det, og at hans nye «søster» bare syns han er teit. De reiser alle fire på ferie sammen, der Duncan finner en redning i vannparken Water Wizz og den daglige lederen Owen (Rockwell).

Ingenting er mer attraktivt enn en kjempekost.

Ingenting er mer attraktivt enn en kjempekost.

For en perle av en oppvekstfilm! Få typer film er mer inspirerende en de der en underdog-karakter klarer å komme ut av skallet sitt og bygge noen meningsfylte relasjoner. For at det skal fungere, må han plasseres i et kjipt miljø, og det er her mange filmer kan miste bakkekontakten og bli urealistiske. Mange såkalte high school-filmer går i den fella. Her føles det veldig ekte hele tiden (kanskje med unntak av en dansescene midt i filmen, men den lar vi gå). Steve Carrell er nøkkelkarakteren for å gjøre Duncan til den vi vil identifisere oss med. Han er nemlig drittsekk uten å vite det selv, og det er det som er bra. Carrells Trent-karakter er et helt normalt menneske, han føler at han gir gode råd og gjør så godt han kan for å komme på godsiden til Duncan, men det er ingen tvil om at han gjør en dårlig jobb.

Det fine med å ha et par komi-skuespillere som regissører, er at de kan hente inn tjenester fra de morsomme vennene sine. Det har nok gjort mye for at filmen har et såpass bra cast som den har, med Sam Rockwell som en genuint morsom mentor-skikkelse, og en redning for både Duncan og oss som publikum, som jo så gjerne vil Duncan alt vel.

En sånn film der alle roller er velspilte og naturlige, kanskje littegrann shaky i selve vendepunktet (igjen den dansescenen nevnt tidligere), men den belønningen vi får er verdt å ta vare på. Skikkelig feel-good her, om du skulle være i humør for det.

Dom:

DHF: 9/10

IMDb.com: 7.4/10 (40 243 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

Konkurransen:

Deltakerne presenteres alfabetisk, med sine tips fra første til fjerde plass (plassering i parantes).

Hvordan vinner du?

1. Ha flest riktige i topp fire.

2. Hvis uavgjort, legges plasseringene på alle filmene dine sammen. Den med den laveste totalsummen vinner.

3. Fremdeles uavgjort? Den med høyest plasserte riktige vinner (Å tippe førsteplassen er bedre enn å tippe andreplassen).

4. Fremdeles uavgjort?? Flest riktige tips på riktig plassering vinner.

Audun Quattro: Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), The Act of Killing (?), Iron Man 3 (?).

Azzi: Django Unchained (?), Epic (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Pioner (?).

CheerNina: The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Thor: The Dark World (?), Iron Man 3 (?), Django Unchained (?).

Dabju: Gravity (?), The Hunger Games: Catching Fire (?), Captain Phillips (?), Man of Steel (?).

HKH: De Rouille et d’os (Rust and Bone) (?), The Bling Ring (?), Django Unchained (?), Only God Forgives (?).

Inge(n): Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Cloud Atlas (?), Lincoln (?).

Lars Easthouse: Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Iron Man 3 (?), Man of Steel (?).

Maria-Manah: Gravity (?), Django Unchained (?), Gåten Ragnarok (?), Ender’s Game (?).

Marius Full-G: Django Unchained (?), Silver Linings Playbook (?), Eventyrland (?), Frances Ha (?).

Oda to Joy: Django Unchained (?), The Hunger Games: Catching Fire (?), Life of Pi (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Hunger Games: Catching Fire (?), Django Unchained (?), The World’s End (?), Jagten (?).

Stein Galen: The Act of Killing (?), Captain Phillips (?), Django Unchained (?), The Hobbit: An Unexpected Journey (?).

Toejam: The Hobbit: An Unexpected Journey (?), Django Unchained (?), The World’s End (?), Silver Linings Playbook (?).

Nok en gang en film som ingen har med i sine tips, og stillingen forblir uforandret!

 
4 kommentarar

Posta av den desember 16, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2013: 9. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender som herved er inne i sitt sjuende år! Jeg har nok en gang sett et latterlig antall filmer på kino i år (119), og presenterer de 24 beste i en nedtellingskalender fram mot julaften.

Som i tidligere år arrangeres også i år den store tippekonkurransen, og nytt av året er at vinneren i tillegg til den enorme mengden ære i år også får en liten premie. Les om konkurransen og reglene her.

16. Broken

Regi: Rufus Norris

Manus: Mark O’Rowe, basert på en roman av Daniel Clay.

Med: Eloise Laurence, Tim Roth, Cillian Murphy, Robert Emms og Rory Kinnear.

Land: Storbritannia

Spilletid: 91 min.

Premiere: 31.05.13

Fra et regissør-forfatter-team av folk som for meg er totalt ukjente, så kommer den siste filmen i rekken av den britiske «kitchen sink realism»-sjangeren. Det store trekkplasteret her er skuespillerlisten, med Tim Roth (Reservoir Dogs, Pulp Fiction) og Cillian Murphy (Batman Begins, Inception) i spissen.

Skunk (Laurence) er elleve år og bor sammen med faren (Roth), storebroren og au pair’en Kasia. Kasia er sammen med Skunks yndlingslærer, Mike (Murphy), og det meste føles fint. Blant naboene hennes finner vi Rick (Emms), en litt enkel ung mann som nok har en diagnose, og bor hos foreldrene, og Oswald-familien, som består av far og tre døtre. En dag angriper Mr. Oswald Rick etter at døtrene har anklaget Rick for å stirre på dem, og plutselig faller alt fra hverandre for Skunk.

"Alt jeg husker er at han kalte seg Mr. Orange."

«Alt jeg husker er at han kalte seg Mr. Orange.»

Det er til tider ganske tunge greier vi får servert her. Det mest imponerende er hvordan Oswald-familien på mange måter er fire av de største drittsekkene du kan tenke deg, uten at det bikker over til noe urealistisk. Alle gjør handlinger som føles sannsynlige for dem, og gjør at vi utvikler et brennende hat for dem etter hvert. Tim Roth er god som den sympatiske karakteren som likevel ikke klarer å ordne opp i ting sånn som han har planlagt. Ellers er Rick også en god karakter, en type menneske de aller fleste kjenner igjen fra sitt eget liv, en litt tragisk skikkelse du automatisk unner alt godt.

Men aller best er faktisk Eloise Laurence som Skunk. Dette er hennes første og eneste film (ingenting på imdb-horisonten ennå), og hun er et funn. Noe av det herligste som fins er når en film har et barn som hovedkarakter, og skuespilleren de har funnet klarer å spille gjennom alle følelsene og stemningene bedre enn de fleste «voksne» som er med i filmen. Når karakteren i tillegg er såpass omsorgsfull og morsom som hun er, så er dette en jente du blir sjarmert av.

La det være sagt, dette er både mørkt og dystert, men desto sterkere kommer lyspunktene fram. Forbered deg på hele spekteret av følelser, fra den sjarmerende starten til den hardtslående slutten. En flott regidebut, og en av årets skjulte filmskatter.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.2/10 (4 890 stemmer)

VG: Terningkast 4

Dagbladet: Terningkast 4

 
Kommenter innlegget

Posta av den desember 9, 2013 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2012: 16. desember

Velkommen til Den Høye Fotografs filmeristiske julekalender 2012! Da er vi i gang med det sjette året, et år fylt med ekstra mange interessante filmer. For deg som aldri har vært borti denne kalenderen før, kan jeg forklare konseptet. Jeg har sett (litt for) mange filmer på kino i år, og fram mot jul teller jeg ned de 24 beste. Ender selvfølgelig opp med årets beste film på julaften.

Det holdes i år som alle tidligere år en uutholdelig spennende og vanvittig prestisjefylt tippekonkurranse, åpen for alle interesserte. Se oversikt over deltakerne i bunnen av innlegget.

9. Tyrannosaur

Regi:Paddy Considine

Manus: Paddy Considine

Med: Peter Mullan, Olivia Colman og Eddie Marsan.

Land: Storbritannia

Spilletid: 92 min

Premiere: 20.04.12

Tyrannosaur er regidebuten til briten Paddy Considine, en utvidelse av hans egen kortfilm Dog Althogether. Men han er nok fremdeles mest kjent som skuespiller, fra In America og Dead Man’s Shoes, samt småroller i personlige favoritter som The Bourne Ultimatum og Hot Fuzz. Det ser foreløig ut som om han fortsetter mest som skuespiller, med fire filmer på vei i 2013.

Joseph (Mullan) er en selvdestruktiv, bitter alkoholiker med store sinneproblemer. Etter å ha blitt banket opp av en gjeng ender han opp utenfor en bruktbutikk, der Hannah (Colman) er frivillig. Hun tar seg av han, og om enn noe motvillig starter et vennskap mellom de to. Men Hannah har også sine problemer, med en sjalu og voldelig ektemann.

tyrannosaur

La det ikke være noen tvil, dette er absolutt ikke filmen å se om man vil muntres opp. Filmen starter med at en full og rasende Joseph stavrer ut av en pub og sparker sin eneste venn, hunden sin, i hjel. Han angrer selvfølgelig umiddelbart, men sånn går ting for Joseph. Sinnet tar kontroll og ødelegger livet hans. Vi får servert noen lyspunkter underveis, men dette er årets dystreste film.

Det vil nok skremme vekk noen, men det er utvilsomt verdt det. Peter Mullan er fullstendig troverdig i hovedrollen, og det er overraskende å se hvor flink Olivia Colman er i rollen som Hannah, da jeg tidligere mest har sett henne i komiske roller. Sammen lager de to mange intense og mørke øyeblikk, som sitter i deg i lang tid etter at filmen er ferdig.

Paddy Considine vant en BAFTA for beste regidebut, og har du overskudd nok til å tåle å bli litt nedstemt, er dette en opplevelse du godt kan unne deg.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.5/10 (12 688 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

Den store tippekonkurransen 2012:

Med et rekordstort antall påmeldte i år (11), så blir det forhåpentligvis et tettere felt enn noensinne. Tipperne blir presentert alfabetisk.

Audun: The Dark Knight Rises, Beasts of the Southern Wild, Skyfall (10), The Avengers

DanJill: The Dark Knight Rises, Skyfall (10), The Avengers, The Intouchables

Hello Kitty: The Intouchables, Moonrise Kingdom, Looper, The Dark Knight Rises

HKH: Kon Tiki (11), Immortals, Tinker Tailor Soldier Spy (12), The Dark Knight Rises

Inge: The Dark Knight Rises, The Descendants, The Avengers, Kompani Orheim

Kristian: The Dark Knight Rises, The Iron Lady, The Girl With the Dragon Tattoo, The Hunger Games

Maria: Prometheus, The Dark Knight Rises, The Girl With the Dragon Tattoo, The Intouchables

Martin: Skyfall (10), Kon Tiki (11), The Hunger Games, The Avengers

Dr. Ottar Karsten Hostesaft: The Dark Knight Rises, The Intouchables, Skyfall (10), Kompani Orheim

Stein Galen: Moonrise Kingdom, The Dark Knight Rises, The Intouchables, Skyfall (10)

Toejam: The Dark Knight Rises, The Avengers, Prometheus, Lawless

Ingen hadde valgt ut Tyrannosaur blant sine topp fire, og stillingen er dermed uforandret.

 
2 kommentarar

Posta av den desember 16, 2012 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2011: 9. desember

Velkommen velkommen til Den Høye Fotografs filmtastiske julekalender for året 2011! Kalenderen har nådd et slags jubileum, da det i år er femte året på rad den avholdes. For eventuelle nykommere kan jeg opplyse om at konseptet er enkelt og greit. Jeg har sett en bråte med kinofilm i år, og vil i desember telle ned de 24 jeg har satt mest pris på. Årets beste film er selvsagt forbeholdt julaften.

Og selvfølgelig vil jeg fortsette med tippekonkurransen, en tradisjon som kan få frem både glede og bitterhet blant deltakere. En hendig oversikt over hvilke filmer man kan tippe på og hvordan det hele skal fungere finner du HER.

16. Kongen av Bastøy

Regi: Marius Holst

Manus: Mette M. Bølstad, Lars Saabye Christensen, Dennis Magnusson og Eric Schmid.

Med: Stellan Skarsgård, Benjamin Helstad, Kristoffer Joner og Trond Nilssen.

Land: Norge/Frankrike/Sverige/Polen

Spilletid: 120 min

Premiere:  17.12.10

Marius Holst debuterte med Ti kniver i hjertet i 1994. 7 år senere lagde han Øyenstikker, før vi i 2007 fikk innvandringsdramaet Blodsbånd. Filmen er basert på en sann historie, og gjort om til et manus av blant andre forfatteren Lars Saabye Christensen, som etter hvert begynner å få en del på film- og tv-cv, både som bidragsyter eller kildemateriale.

Erling blir sendt til Bastøy i Olsofjorden i 1915, til en skole for problembarn. Han har store problemer med å akseptere skolebestyreren og de andre ansatte som autoritetspersoner, og lager trøbbel fra første stund. Ungdommene blir utsatt for både psykisk og fysisk misbruk, og brukes mer som billig arbeidskraft enn elever. En tragisk hendelse fører til at Erling leder sine medelever i et voldelig opprør for å ta kontrollen over Bastøy.

17. mai var som vanlig en festdag uten sidestykke.

Jeg føler av og til det er lett å få en film som dette til å bli virkningsfull. Det er jo ikke noe problem å generere sympati for «fanger» som blir behandlet dårlig, det er bare å framstille skurkene som så fæle som mulig. Men kunsten er å gjøre det på en troverdig måte, å balansere publikum mellom sinne og sterke ønsker om rettferdig hevn, uten at vi faller ut av historien. Det har Kongen av Bastøy klart. Det gir en god følelse når jeg lar meg engasjere så mye av historien at jeg fryder meg over elever som gjør opprør mot skolen, til tross for min arbeidsplass i nettopp skolen.

En veldig overbevisende gjeng med unge skuespillere, ledet an av Benjamin Helstad og Trond Nilssen i sine mer ledende roller. Mye av filmen står og faller på at de er interessante å se på og føles ekte. Spesielt Helstad gjør jobben sin bra her, og har noen gnistrende scener mot både Stellan Skarsgård og Kristoffer Joner. Skarsgård har såklart bredde til å spille det meste, og det er jo fint å se han på svensk fra tid til annen, selv om han dukker opp ganske ofte i titler fra Hollywood for tiden. Kristoffer Joner har på en måte tatt en reise mot litt ekle og usympatiske karakterer, og dette er ikke noe unntak. En svært god rolle fra han også.

Bildene har få farger, og bidrar til å skape en kald og ukoselig stemning gjennom filmen. Fotoet er flott, spesielt scenene på isen har en ekstra kvalitet ved seg. Filmen vant tre Amanda-priser, for Årets norske kinofilm, Årets musikk og Årets mannlige birolle (Trond Nilssen).

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 7.5/10 (1 252 stemmer)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

9 dager inn i kalenderen, og den tredje norske filmen. For den som lurer kan jeg opplyse om at ca 1 av 4 filmer jeg så på kino i år var norske. Så får vi se om kalenderen inneholder samme andel.

 
7 kommentarar

Posta av den desember 9, 2011 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Julekalender 2010: 16. desember

Intro for nye lesere:

Endelig er det desember igjen, og på tide med DHFs filmbaserte julekalender! I år er det fjerde året på rad den blir avholdt, og konseptet er skremmende likt år for år. Jeg teller ned de 24 beste filmene jeg har sett på kino i år, og ender opp med årets beste film på julaften.

Som i tidligere år, inviterer jeg nettopp deg til å være med å tippe hvilke filmer som kommer til å kapre de 4 øverste plassene. Fristen for å være med har gått ut, og oversikten over de syv deltakerne og deres tips finner du under dagens innlegg.

9. Avatar

Regi: James Cameron

Manus: James Cameron

Med: Sam Worthington, Zoe Saldana, Sigourney Weaver, Stephen Land, Michelle Rodriguez og Giovanni Ribisi.

Land: USA/Storbritannia

Spilletid: 162 min

Premiere: 18.12.09

James Cameron er en av Hollywoods mest kjente pengemaskiner, og han har kommet opp med noen av de mest suksessrike filmene i historien. Han slo gjennom med The Terminator i 1984, og fulgte opp med Aliens to år senere. Senere lagde han også Terminator 2, og var dermed med på å sette i gang to av de største science-fiction-franchisene. Og selvsagt skal vi ikke glemme Titanic, verdens til nylig mest suksessrike film økonomisk. Den spilte inn 1,8 milliarder dollar på verdensbasis.

I år 2154 har vi funnet en ny befolket planet. Eller mer en måne. Pandora. Blant svevende øyer og jungelaktig flora og fauna, finner vi folkeslaget Na’vi. Rundt omkring i skogene deres finner vi det utrolig verdifulle stoffet «unobtainium», som kan brukes som en energikilde. Menneskene vil grave det fram, men sliter med det diplomatiske. Inn i dette kommer Jake Sully, en eks-marine i rullestol. Han er sendt opp fordi tvillingbroren hans egentlig skulle vært der, men døde. Jake passer den genetiske profilen, og kan bruke sin avdøde brors avatar. Avatarene er Na’vi-kropper, som er dyrket fram på den måten at et menneske kan legges i koma, og styre kroppen ved hjelp av sin egen hjerne. På denne måten håper militæret å få lettere kontakt med de ekte Na’vi-ene og komme i gang med graveprossessen så fort som mulig. men før Jake vet ordet av det, har han utviklet tette bånd med Na’vi-ene og naturreligionen deres, og han sliter med å velge side i det som ser ut til å gå mot væpnet konflikt.

Denne filmen hadde nærmest en umenneskelig hype å leve opp til, spesielt når anmeldelsene og reaksjonene begynte å komme inn. Og for å ta de overbevisende sidene først; den er veldig overbevisende… Storslåtte bilder, fantastisk detaljrikdom, helt naturtro visuelle effekter. Dette er en milepæl i effekthistorien.

For meg som naturdokumentar-entusiast, var det et stort høydepunkt med hvor mye de hadde lagt i dyrelivet. Alle slags vesener og skapninger var en fryd å følge med på, om det var de mer sentrale eller smådyr du kanskje bare så en gang. Du kan egentlig ikke gjøre annet enn å måpe gjennom mye av filmen, det er rett og slett for mye å ta inn.

Yo listen up, here's the story. About a little guy that lived in a blue world. And all day and all night and everything he sees is just blue, like him, inside and outside.

I tillegg kan James Cameron sine action-scener, og når de først kommer, så gjør de det på en fantastisk måte. Intens og berg- og dalbaneaktig, spennende og underholdende. Na’vi på flygende øgledyr mot mennesker i viftehelikoptre, marines i vandrende robot-drakter, det er mye gøy å ta av her.

Historien er erketypisk, og trenger egentlig ikke være så mye mer enn det. Såklart har vi hørt denne fortellingen før, men filmen er først og fremst et utstillingsvindu, og det største kravet som stilles til historien er nok at det skal henge på greip. Og det gjør det for så vidt. Men jeg reagerer litt på hvor uelegant det er gjennomført til tider. En ting er den åpenbare kritikken mot USAs utenrikspolitikk, den er jo grei nok, men de smører jo rimelig tjukt på for at alle skal forstå det. I tillegg begår de jo min dødssynd nummer en i film, nemlig eksposisjon i dialog. Og det skjer mer enn en gang, og i veldig grove former. Ellers må jeg også få klage litt over noen dårlige karakterer, dynamikken mellom den ultratøffe skurkesoldaten og Sigourney Weavers politisk korrekte Na’vi-forkjemper-doktor blir for åpenlys. Det er med andre ord en god del endimensjonale karakterer, som har store roller i historien.

Så jeg syns ikke det er en toppfilm. Det er åpenbart en veldig vakker film, som fikk 2,5 time til å fly forbi som ingenting, men det skal mer full klaff til på alle områder før vi tar oss opp i det høyeste toppsjiktet. Filmen vant tre Oscar i år, for Beste cinematography, Beste visual effects og Beste art direction. Og som jeg hintet til i det første avsnittet, tok denne filmen over for Titanic som den mest suksessrike filmen gjennom tidene økonomisk. Den endte opp på hele 2,78 milliarder dollar, nesten en milliard mer enn Titanic. James Cameron står med andre ord bak de to «rikeste» filmene noensinne, og kan få lage absolutt hva han vil, det er jeg sikker på. For øyeblikket ser det ut som om det kan bli Avatar 2 og 3, men det kan bli noen år til.

Dom:

DHF: 8/10

IMDb.com: 8.3/10 (279 008 stemmer, for øyeblikket plassert som den 135. beste filmen noensinne.)

Dagbladet: Terningkast 5

VG: Terningkast 5

KONKURRANSEN:

Her følger deltakerene, i alfabetisk rekkefølge. Det gjelder altså å ha flest riktige i topp fire, ved uavgjort teller rekkefølgen. Plasseringene til filmene står i parantes.

Audun: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Shutter Island (10) 4. Moon (?)

Bush: 1. Inception (?) 2. Up in the Air (?) 3. Moon (?) 4. Kick-Ass (?)

Eirik: 1. The Expendables (?) 2. Inception (?) 3. She’s Out of My League (?) 4. Kick-Ass (?)

Henrik: 1. Inception (?) 2. Avatar (9) 3. Nokas (?) 4. Fantastic Mr. Fox (?)

Maria: 1. Kick-Ass (?) 2. Inception (?) 3. Shutter Island (10) 4. Trolljegeren (20)

Ottar: 1. Inception (?) 2. The Social Network (?) 3. Moon (?) 4. Avatar (9)

Stein: 1. Inception (?) 2. Shutter Island (10) 3. Avatar (9) 4. The Social Network (?)

Hele fire av sju deltakere trodde jeg skulle ha med Avatar på min topp fire, og det viste seg at skulle straffe seg… Men mitt spørsmål blir jo om dere da alle synes dette egentlig er en toppfilm, eller om dere bare trodde jeg hadde veldig sansen for den? Har DHF havnet i utakt med det jevne publikum?

 
10 kommentarar

Posta av den desember 16, 2010 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,