RSS

Månadleg arkiv: oktober 2008

DHF’s favorittfilmer – 11

Nytt innlegg enda en gang. Denne gangen skal jeg presentere det som er den beste boksefilmen. Ikke Cinderella Man. Ikke Ali. Ikke The Boxer. Heller ikke Rocky. Den aller beste boksefilmen er utvilsomt

Raging Bull (1980)

http://www.imdb.com/title/tt0081398/

Regi: Martin Scorsese

Manus: Paul Schrader og Mardik Martin (basert på selvbiografi)

Med: Robert De Niro, Cathy Moriarty, Joe Pesci og Frank Vincent.

Spilletid: 129 min

Martin Scorsese er en annen av favorittregissørene mine. Han brukte Robert De Niro i et utall filmer, inkludert Goodfellas, Taxi Driver og Casino. Scorsese har laget utrolig mange bra filmer, og vant en æresoscar noen år tilbake. Han regnes som en av regissørene som skapte en kvalitetsendring i Hollywood på 70-tallet, sammen med for eksempel Francis Ford Coppola (The Godfather). I nyere tid har han slått seg sammen med Leonardo Di Caprio noen ganger, med vellykkede resultat.

De Niro regnes som en av de beste skuespillerne noensinne, og det med rette. Det var som sagt samarbeidet med Scorsese gjennom 8 filmer at han ble kjent og anerkjent. Han fikk et gjennombrudd i Mean Streets, før han spilte den unge Vito Corleone i The Godfather Part II, og karrieren var i gang. Joe Pesci er også en kjent gjenganger i gangsterfilmene til Scorsese, i tillegg til mer koselige ting som My Cousin Vinny eller Home Alone.

Raging Bull forteller oss den sanne livshistorien til bokseren Jake La Motta. Sinnet og temperamentet hans hjelper han til en fantastisk boksekarriere, og han er den første som klarer å slå legendariske Sugar Ray Robinson. Men om den rasende oksen fungerer godt som bokser, så fungerer han ikke like godt som familiemann.

Dette er etter min mening De Niro’s aller beste prestasjon. Han spiller La Motta på en fullstendig overbevisende måte, både på veien opp og kanskje spesielt på veien ned igjen. Han la på seg det som da var rekordmye vekt (ca 30 kg) for å spille La Motta på sine eldre dager. Rekorden ble senere slått av Vincent D’Onofrio på Full Metal Jacket, men det bli ikke mindre imponerende av den grunn.

Filmen er i svart-hvitt, og benytter det på en veldig god måte. Den ser fantastisk bra ut, og boksekampene har hver sin egen stil og tone. Størrelsen på ringen det blir bokset i blir endret fra kamp til kamp, for å reflektere stemningen i kampen. Kampene er for øvrig også veldig bra koreografert og filmet. I tillegg må jeg trekke fram en helt genial kameraføring, der kameraet på kran følger La Motta helt inne fra garderoben, ut gangen og inn på stadion, hvor det løftes opp og gir oversikten. Her kan du se åpningssekvensen, som også er veldig bra.

Jeg liker det faktum at filmen ikke er den typiske heltehistorien der alt går bra. Sånne type filmer fungerer ofte godt, og kanskje spesielt innen denne sjangeren, men Raging Bull er realistisk og dyster, og tjener mye på det. Kanskje den aller beste framvisningen av «medaljens bakside» jeg har sett.

Lydeffektene er også veldig bra, blant annet brukte de pistolskudd til å lydlegge blitsene som gikk av under kamper. Etter at filmen var ferdig, ødela lydteknikerne opptakene, sånn at de ikke skulle bli brukt igjen. Andre litt morsomme ting er at de brukte sjokolade som blod, for at det skulle vise bedre på svart-hvit film, og at De Niro deltok i tre ekte boksekamper i Brooklyn som forberedelse, og vant to av dem.

Filmen vant 2 Oscar, Beste mannlige hovedrolle (De Niro) og Beste klipp, og ble i tillegg nominert til 6 Oscar til; Beste mannlige birolle (Pesci), Beste kvinnelige birolle (Moriarty), Beste Kinematografi, Beste lyd, Beste Regissør og Beste film. På IMDb har den en rating på 8.4/10 med 67 618 stemmer, og er dermed på 71. plass på top 250. Se traileren nedenfor, og få sett denne klassikeren så fort som mulig!

Har du sett Raging Bull? Legg igjen en kommentar med din mening om den!

 
4 kommentarar

Posta av den oktober 7, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 12

Jepp hepp flepp! På tide med et nytt innlegg nok en gang, og denne gangen er vi kommet fram til det som etter min mening er den aller beste rene komedien. Altså av filmer som kun er i sjangeren komedie, så er dette den aller morsomste beste som finnes. Plass nummer 12 på listen over favorittfilmene min er

Monty Python and the Holy Grail (1975)

http://www.imdb.com/title/tt0071853/

Regi: Terry Gilliam og Terry Jones

Manus: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Med: Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin.

Spilletid: 91 minutter

For tredje gang kommer altså Monty Python med på listen, og det er selvfølgelig ikke uten grunn. Omtrent alle som er morsomme i dagens samfunn er blitt kraftig inspirert av Monty Python, i hvert fall kan det virke sånn. Nå har jo da denne sketsjegruppen blitt presentert to ganger allerede på bloggen, så vi går heller rett videre på handlingen.

Vi befinner oss i middelalderen. Kong Arthur går rundt og samler sammen riddere fra hele riket sitt. Grunnen viser seg å være at han vil finne den hellige gral, og da trenger han hjelp. Det skal vise seg å bli et eventyr uten like, der de må motstå en sta svart ridder, trollmannen Tim, brovokteren, ridderne som sier «Ni!» og ikke minst franskmenn.

Et musikalsk innslag fra filmen der. Det å la en sketsj bryte opp filmen på denne måten er noe Python-gjengen er eksperter på, da de også for eksempel har et subplot gående som begynner med at en historiker forteller oss om middelalderen, før han plutselig blir drept av en ridder som kommer forbi. Gjennom hele filmen får vi innblikk i at politiet etterforsker dette drapet, som tilsynelatende ikke har noe med hovedhandlingen å gjøre.

Mange vil nok syns at humoren er litt for merkelig, spesiell, og kanskje kun absurde situasjoner, men dette er sketsjekomikk av ypperste klasse. En kan lett se at det ligger stor kunnskap bak mange av morsomhetene, som for eksempel to sykdomsbefengte fattigfolk som sitter i gjørma og graver, men holder samtidig en innviklet diskusjon om styresett i gang.

Jeg vet egentlig ikke helt hva mer jeg skal si om denne filmen, som altså er den morsomste jeg vet om. Den er ikke spesielt fin å se på, men det gjør absolutt ingenting. Skuespillet er, som jeg sa om Life of Brian, en glede å se på, med perfekt komisk timing. Det er gøy å se dem prøve seg på spillefilm for første gang, noe de da klarer usedvanlig godt.

Slutten er veldig omdiskutert, og uten å avsløre for mye kan jeg si at folk ofte føler seg snytt. Personlig syns jeg den er helt på sin plass, og jeg lo lenge etter at den var ferdig første gang jeg så den. Og senere har det blitt flere ganger, ler like mye hver gang. Har skaffet meg en fantastisk versjon på dvd, som inneholder soundtracket i tillegg. Og om du ikke liker å se filmen alene, så følger det med et kommentatorspor av en som sitter og ser filmen, spilt av John Cleese. Mest grynting og å sette seg til rette, men gøy uansett.

I reklamer for filmen når den kom ut, ble det brukt taglines som «Makes Ben Hur look like an Epic.» og «And now! At Last! Another film completely different from some of the other films which aren’t quite the same as this one is.», noe som er smågenialt i seg selv. På IMDb har filmen en veldig god rating, 8,5/10 med 124 889 stemmer. Det gjør den til den 61. beste filmen på top 250. Sjekk ut traileren nedenfor (den er morsom), og få sett denne filmen så fort som mulig!

Har du sett den? Si hva du syns i kommentarfeltet!

 
3 kommentarar

Posta av den oktober 5, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

DHF’s favorittfilmer – 13

Ok, etter et lite avbrudd for å presentere noen videoer (Pants man!!), så er jeg tilbake til å skrive om favorittfilmene mine. Som jeg skrev i forrige innlegg, er vi altså halvveis, og med kun 13 plasseringer igjen. Det får være nok introduksjon, plass nummer 13 er:

Fight Club (1999)

http://www.imdb.com/title/tt0137523/

Regi: David Fincher

Manus: Jim Uhls og Chuck Palahniuk (bok)

Med: Edward Norton, Brad Pitt, Helena Bonham Carter, Meat Loaf og Zach Grenier.

Spilletid: 139 min

David Fincher er nok en av mine yndlingsregissører. Han har i tillegg til Fight Club laget Se7en, Zodiac, The Game, Panic Room og Alien3. Det som kjennetegner han er en veldig klar visuell stil, han er flink å bruke teknologien på nye måter, og han bruker mye low-key lyssetting, ofte sammen med en litt kald blåfarge på bildene. Senere i år kommer han med en ny film, The Curious Case of Benjamin Button, og den ser jeg veldig fram til.

Fight Club har store stjerner i hovedrollene. Brad Pitt er nok mest kjent (Se7en, Snatch.), men Edward Norton (American History X og den nyeste versjonen av The Incredible Hulk) er ikke akkurat noen lettvekter han heller. I tillegg har de med seg Helena Bonham Carter (Big Fish, Sweeney Todd) og sangeren Meat Loaf.

Hovedpersonen i Fight Club (Norton) forblir navnløs gjennom filmen, og refereres til som fortelleren. Han har det egentlig ganske så kjipt, og sliter med søvnmangel. Han går på mange forskjellige slags støttegrupper, selv om han ikke kvalifiserer til å være der i det hele tatt. Der treffer han Marla Singer (Carter), som også utnytter støttegruppene på samme måte. De blir en slags rivaler. På en flytur treffer fortelleren Tyler Durden (Pitt), som har mange interessante synspunkter på verden. Når så fortelleren finner ut at leiligheten hans bokstavelig talt har sprengt pga en gasslekasje, er Durden personen han ringer for en midlertidig plass å bo. Durden får ham til å innse at det å slåss mot hverandre er en god måte å få ut aggresjon og andre opplåste følelser, og sammen starter de etterhvert Fight Club. Men fortelleren har ingen anelse om hvordan dette skal utvikle seg…

Fight Club er en utrolig kynisk film, og funker dermed absolutt best om du er i det humøret når du skal se den. Men uansett er den fylt av fantastiske replikker, morsomme, gjennomtenkte replikker som får deg til å se ting på nye måter. Så leveres de jo også veldig bra av Brad Pitt. Norton står også for sin del, men hans replikker er de med mer trist utsyn på livet. Tyler Durden har rett og slett sluttet å bry seg om hva som er riktig eller galt, og lever gjennomført etter sin egen moral.

Som tidligere nevnt er det en veldig stilig film visuelt. Umulige kameraføringer og bilder lagt inn i en enkelt frame, sånn at du merker at det er noe der, men ikke helt hva det er. Akkurat det siste er jo noe Tyler Durden liker å gjøre i filmen, der han setter inn en enkelt frame av en pornofilm inn i en tegnefilm på kino. Rett før rulleteksten gjør så Fincher den samme spøken mot oss, med et enkelt bilde av en penis.

Skuespillet er perfekt, i mine øyne, og en av hovedgrunnene til at jeg respekterer Norton og Pitt så mye som skuespillere. De blir gjerne påstått å være typiske Hollywood-stjerner, men disse to er et langt steg over de fleste andre.

I tillegg bør det jo dras fram at også slutten på denne er helt vidunderlig god, med en twist som vil få deg til å fly veggimellom av overraskelse, før de drar in rulleteksten med Where is my mind? av The Pixies. En finfin avslutning på filmen.

Filmen ble nominert til en Oscar, for Beste lydeffektredigering, men vant den ikke. Faktisk gjorde den det ikke særlig godt på kino, spesielt ikke i USA. Men senere har den blitt en kulthit, og har solgt i mengder på dvd. På IMDb har den 8.7/10 med 281 274 stemmer, noe som plasserer den på 23. plass på top 250. Som alltid, se på traileren nedenfor, og se filmen etterpå. Det er en av de smartere filmene du finner, etter min mening.

Har du, trofaste leser som fremdeles henger med, sett Fight Club? I såfall vil jeg gjerne vite hva du syns om den. Legg igjen en kommentar.

 
4 kommentarar

Posta av den oktober 2, 2008 in Film

 

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,