Fast inventar: Ricky Gervais, Martin Freeman, Mackenzie Crook, Lucy Davis, m. fl.
I Norge finner du det på: Tidligere NRK, går ikke for øyeblikket.
Laget av: BBC
Det aller beste som er laget i den falske dokumentarsjangeren, eller mockumentary, som det ofte kalles. Jeg har jo allerede hatt med den amerikanske versjonen av dette programmet i forrige innlegg. Det er som sagt det samme konseptet, men den engelske versjonen er mye mer realistisk. Når programmet kom ut var det faktisk en del forvirring rundt om det faktisk var en ekte dokumentarserie eller ikke.
Ricky Gervais er den perfekte mannen i hovedrollen som sjefen som har altfor stor tro på seg selv og jevnlig tråkker i baret. Han spiller rollen helt troverdig, med akkurat den rette timingen. Forholdet mellom Tim og Dawn (Jim og Pam i den amerikanske versjonen) fungerer faktisk litt mindre bra i denne versjonen, men det er fremdeles et veldig interessant og engasjerende biplot.
Mange legger stor vekt på å sammeligne den engelske og amerikanske versjonen, men selv om jeg syns den engelske er klart bedre, så syns jeg det virker rart å bare like en av dem. Begge er utrolig morsomme serier, på hver sin måte. Men når jeg skal gjøre opp komi-regnskapet, så er rett og slett Ricky Gervais faktoren som tipper skålen i britenes favør.
Fast inventar: Tina Fey, Alec Baldwin, Tracy Morgan, Alec McBrayer, Jane Krakowski, m. fl.
I Norge finner du det på: Canal+
Laget av: NBC
Serien går bak kulissene til et fiksjonelt sketsjeprogram i stil med Saturday Night Live. Alt fra direktører til praktikanter er karakterene i dette fantastiske programmet fylt med metahumor, popkulturelle referanser og gjesteopptredener av kjendiser, der en av de beste er av Jerry Seinfeld:
Hele programmet kjennetegnes av veldig raske replikkvekslinger. Det er faktisk ikke uvanlig at en kan gå glipp av en vits mens en ler av den forrige. De bruker ikke latterspor, og trenger derfor heller ikke vente på at latteren fra publikum skal stilne før neste vits skal begynne. Tina Fey står bak serien, og har også skrevet det meste, i tillegg til å spille hovedrollen. Det gjør henne til en av de morsomste kvinnene som fins i komibransjen akkurat nå. I tillegg har de fått med Alec Baldwin til å spille sjefen, og det er et av de mest vellykkede casting-valgene jeg har sett. Bare se på dette:
Fast inventar: Jemaine Clement, Bret McKenzie og Rhys Darby.
I Norge finner du det på: Tidligere NRK, sendes ikke for øyeblikket.
Laget av: HBO
En serie om to karer fra New Zealand som prøver å slå gjennom med folk-musikken sin i New York. Med på laget har de manageren Murray, som jobber på det New Zealandske konsulatet. Stilen er en veldig fin blanding av tørr sitcom og musikkvideoer for sangene deres. Humoren spiller mye på at de har en veldig naiv innstilling til det meste, og må ha opplæring i forskjellige grunnleggende ting. Men de virkelig merkelige karakterene får vi fra alle de forskjellige birollene. For eksempel deres ene fan, Mel, eller Jim, som føler at det viktigste for et vennskap er å fortsette å stille nye spørsmål hele tiden:
Men det beste med serien er definitivt musikkvideoene. Det er jo også musikken til bandet som har gjort denne serien mulig, og vi får vanligvis et par sanger i hver episode. Det er vanskelig å beskrive hvor geniale låtskrivere Flight of the Conchords egentlig er, men at det er den beste komedie-musikken er det liten tvil om. Det er utrolig vanskelig å velge ut hvilke klipp jeg skulle ha med her, for alle sangene er generelt utrolig bra, og det veksler veldig hva jeg syns er morsomst. Jeg endte denne gangen opp med parodien deres på karaoke:
Fast inventar: Jason Bateman, Michael Cera, Portia de Rossi, Will Arnett, Alia Shawkat, David Cross, Jeffrey Tambor, m.fl.
I Norge finner du det på: Tidligere TV3, sendes ikke for øyeblikket.
Laget av: Fox
Faren i en rik familie blir fengslet, og en av sønnene prøver å holde firmaet hans i gang. Problemet er at hele resten av familien er griske, egoistiske personer med mer eller mindre alvorlige psykiske problemer. Fox kansellerte denne serien tre ganger på grunn av lave seertall, men fanbasen har etterhvert vokst seg stor, og skaperne har nå annonsert at serien vil avsluttes med en spillefilm i 2011. Hvorfor en så bra serie ikke klarte å holde seg på lufta kan du hørre skuespilleren David Cross’ mening om her:
Problemet var nok at vitsene spilte mye på ting som hadde skjedd tidligere i serien, så om du kom inn midt i en sesong, så var det nok rett og slett vanskelig å forstå alle poengene. Men viss du ser hele serien fra start til slutt, så er det vanskelig å finne en serie som bygger seg så bra opp. Det er morsomt til å begynne med, og blir bare morsommere for hver episode. Også kan du få fine samlinger på youtube av alle gangene de gjorde lignende replikker:
Arrested Development var der Michael Cera kom i gang med karrieren sin, og det er her han spiller den originale nervøse karakteren han har gjentatt i en del filmer etter hvert (Superbad, Juno, Nick and Norah’s Infinite Playlist, Year One). Jason Bateman har hovedrollen, og serien ser også ut til å ha satt skikkelig gang i karrieren hans igjen. Will Arnett er en annen som dukker opp i mange komedier for tiden, og i tillegg har de fått fatt i stjerneregissøren Ron Howard (har vunnet to Oscar) til å være fortelleren. Så det er definitivt en god gjeng med flinke skuespillere på dette showet, noe som gjør alle de absurde karakterene lettere å svelge.
En annen løpende vits i programmet, er at de forskjellige medlemmene av familien har sin helt egen oppfatning av hvordan kyllinger beveger seg. Hver gang hovedpersonen Michael blir beskyldt for å være en pingle, er noen på plass for å danse sin egen syke kyllingdans:
(Spaced-videoer kan ikke legges inn i bloggen, så du må nok dessverre se den på Youtube. Anbefales!)
Sendt på TV: 1999-2001
Antall episoder: 14
Fast inventar: Simon Pegg, Jessica Hynes, Nick Frost, Julia Deakin og Mark Heap.
I Norge finner du det på: Ingen kanaler for øyeblikket.
Laget av: Channel 4
Kanskje en serie få kjenner til, og det er veldig synd. Det er det første samarbeidet mellom Simon Pegg og regissør Edgar Wright. Dette er serien som var god nok til at de kunne gå videre og lage to av de beste komediene noensinne, og reddet verden fra bølgen med “… Movie” som sakte tok fra oss gleden vi hadde i livet. Jeg snakker selvfølgelig om Shaun of the Dead og Hot Fuzz.
Spaced er fylt med smarte parodier på både filmer, tv-serier og spill. Den handler om Tim og Daisy, to venner som later som om de er et par for å få leie en leilighet. I tillegg pøser de på med artige venner. Tims militærbesatte kamerat Mike, som engang stjal en tanks og prøvde å invadere Paris, den underlige og ensomme damen de leier hos, den litt dumme venninnen til Daisy og sist men ikke minst Brian, kunstneren som bor i kjellerleiligheten. Her forklarer han hva slags kunst han lager:
Men ikke nok med at dette er utrolig morsomt, jeg elsker også den visuelle stilen på serien. Kjapp klipping, masse kule kameraføringer, svisjing, svosjing og alt som følger med det! De viderefører jo denne stilen til filmene sine, og det gjør alt enda mer underholdende. Spaced er rett og slett den aller beste komiserien jeg har sett!
(Legg merke til at de parodierer The Sixth Sense her. Hvem spiller syklisten? Olivia Williams, som også spilte kona til Bruce Willis i nettopp The Sixth Sense. Fantastisk!)
Håper du har fått nytte av denne listen, og at du kanskje har fått et par tips om hva du bør begynne å se på. Hva er det jeg har glemt? Er du irritert på at du ikke finner Friends? The Simpsons? Kanskje Full House, din syke freak? Det er ingenting i veien for at du kan tømme ut raseriet ditt over meg i kommentarseksjonen.
Da var det klart for del 3 av 4 i den prestisjefylte komiserie-listen min. Vi beveger oss nå inn i topp 10, og nivået stiger hele tiden. Her følger fem serier som jeg har ledd utrolig mye av, men som ikke kommer helt opp til de aller aller beste.
Fast inventar: Steve Carrell, John Krasinski, Jenna Fischer, Rainn Wilson, B.J. Novak, m.fl.
I Norge finner du det på: TV2
Laget av: NBC
Michael Scott er sjef for den lokale delen av papirfirmaet Dunder-Mifflin i Scranton, Pennsylvania. Han kommer i masse problemer som følge av at han har veldig dårlige sosiale antenner, og rett og slett er ganske dum. Kontoret er fylt av mer eller mindre absurde karakterer, med resepsjonisten Pam og selgeren Jim som de to mest normale. Andre derimot, som Creed, er det åpenbart noe i veien med.
Denne amerikanske versjonen av den britiske serien med samme navn har vart ganske mye lenger enn originalen. Det er både positivt og negativt. For det er liten tvil i at det er mer enn 12 av disse 100 episodene som har vært veldig morsomme, og det rettferdiggjør jo utvidelsen i seg selv. Men samtidig så har amerikanerne en vane med å kjøre komiserier til døde, og jeg kan merke at det begynner å skje. For å få til nye morsomme situasjoner, må de hele tiden gjøre karakterene litt mer overdrevne, litt galere. Til å begynne med var det kun et par på kontoret som ikke kunne være ekte mennesker, men nå er det blitt en god del flere, og det begynner å miste kontakten med virkeligheten som gjør denne typen programmer så bra.
Men selv om det kanskje ikke er mer enn en sesong og to igjen med gode episoder, så fortjener virkelig The Office US plasseringen. Den første sesongen var nærmest en kopi av den engelske versjonen, men så gjorde de det til sitt eget. Alt som har foregått mellom Jim og Pam er lett det mest engasjerende kjærlighetsforholdet i en komiserie noensinne, og Ross og Rachel har ingenting å stille opp med. Jeg syns det topper seg rundt sesong 3, når de innfører en rekke nye karakterer på kontoret. Etter det har det holdt seg morsomt, men jeg er som sagt redd for hvor lenge det vil vare.
Til tross for noen litt mindre bra åpningssesonger har South Park over 13 år vokst fram som det beste animerte showet noensinne. For selv om det er bygget på ganske barnslige vitser, og fremdeles har mye tiss-bæsj-og-vold-humor i seg, så har det faktisk utviklet seg til et skikkelig bra satireprogram. Både viktige og utrolig uviktige problemer blir harselert med, og det er ikke sjelden jeg må innrømme at Parker og Stone har en veldig fin innsikt i hvordan samfunnet fungerer.
Animasjonsstilen kan kanskje se forholdsvis enkel ut, og det er den også. Men de har klart å forbedre den ganske så mye i forhold til hvordan den var da de startet, og det uten at det føles annerledes. En god ting med lettvint animasjon er at de kan vente ganske lenge med å lage episoder, og temaene kan derfor være veldig aktuelle. I fjor kom jo en episode om presidentvalget i USA kun noen dager etter at valget ble avholdt. Men det jeg liker aller best med South Park, er når kjente og overlegne personer får som de fortjener, og det blir belyst hvor tåpelig de faktisk oppfører seg. Et glimrende eksempel er episoden de gjorde på Kanye West og hans latterlige ego som ikke taklet å bli utsatt for en vits.
Fast inventar: Atle Antonsen, Harald Eia og Bård Tufte Johansen.
I Norge finner du det på: NRK nett-tv
Laget av: NRK
Jeg er klar over at dette er på grensen i forhold til regelen min om “ingen sketsje-programmer i listen”, men jeg tar likevel Uti vår hage med. For selv om det er mange sidesprang, og mange sketsjer i løpet av en episode, så er det en hovedhistorie i hver episode også. Når det gjelder humor på norsk, så er det få folk jeg liker bedre enn Johansen og Eia. Og i samarbeid med Atle Antonsen blir det alltid bra, som vi har sett i sketsjeprogrammer som Team Antonsen og Tre brødre som ikke er brødre. Men det beste og mest gjennomførte de har laget er likevel de to sesongene med Uti vår hage.
13 Fantastisk morsomme novellefilmer, og spesielt i den andre sesongen blir de også visuelt kule å se på. I tillegg har de fått med seg mange stilige folk i gjesterollene, for eksempel Oddvar Brå som driver sin egen “hjemknekk”-bedrift. Men kjendishøydepunktet er nok i sesong en, når de har fått med Yngve Hågensen til å spille seg selv som stormannsgal kjemper for likestilling, koste hva det koste vil.
Fast inventar: Ricky Gervais, Ashley Jensen og Stephen Merchant.
I Norge finner du det på: Ingen kanaler for øyeblikket.
Laget av: BBC/HBO
Ricky Gervais er kongen av å bruke pinlige situasjoner som komiske virkemidler. I Extras spiller han Andy, en skuespiller som sliter med å få roller, og kun får statistroller. Hver episode har med en kjendis som spiller seg selv, og Andy kommer vanligvis opp i en utrolig pinlig situasjon med denne kjendisen i løpet av episoden.
Det beste med serien er hvordan Gervais har fått med respektable skuespillere og kjendiser til å spille seg selv som selvopptatte, dumme, overlegne og til tider rett og slett ufyselige. De to jeg liker aller best er Patrick Stewart (som sett over) og Ian McKellen. Sistnevnte kan du se her, i det som er noe av det morsomste jeg vet om:
Fast inventar: Charlie Day, Kaitlin Olson, Glenn Howerton, Rob McElhenney og Danny DeVito.
I Norge finner du det på: TV3/Viasat4
Laget av: FX
På IMDb.com har en bruker omtalt It’s Always Sunny in Philadelphia som “Seinfeld on crack”. Her følger vi en gruppe på 4 venner (fra sesong to er også Danny DeVito med i rollen som faren til to av dem) som driver en bar i Philadelphia. Det de har til felles er at ingen av dem har noe som helst sympati for andre mennesker ønsker i det hele tatt. Dette er karakterer som er så gjennomført egoistiske at det blir fantastisk. Og i motsetning til så mange andre komiserier, så tar aldri It’s Always Sunny… “pauser” for å få med litt moralleksjoner eller poetisk rettferdighet. Nei, det går egentlig ganske greit for disse fæle menneskene. En nærmest perfekt blanding av svart og absurd humor, i et program som til nå har kommet med 5 sesonger av overraskende jevn og god kvalitet.
Da var dette innlegget også kommet til sin slutt. Det er bare å beklage at denne tredje delen ble en del lengre enn de to forrige, men dess bedre komiserien er, dess flere klipp har jeg lyst å få med. I hvertfall når det er mye tilgjengelig på Youtube (og det er det ikke alltid det er…). Den siste delen kommer sikkert i løpet av de neste dagene, så det er bare å henge med!
Listen fra forrige innlegg får sin naturlige fortsettelse i dette innlegget. Her vil jeg ta for meg komiseriene som kommer på plasseringene fra og med 15 til og med 11. Nå kunne jeg jo fortsatt med meningsløse utsettelser før den faktiske listen begynner igjen, men det dropper jeg.
(Får ikke sette klippet inn, så gjør deg selv en tjeneste og se det på Youtube)
Sendt på TV: 2000-2004
Antall episoder: 18
Fast inventar: Dylan Moran, Bill Bailey, Tamsin Greig.
I Norge finner du det på: Ingen kanaler…
Laget av: Channel 4
Bernard Black, en mann med en bokhandel, men også et hat mot kunder og boksalg generelt. Gjennom tre sesonger kunne vi følge Black, assistenten hans Manny og venninnen Fran på eventyr fylt med svart humor og farse-elementer. Med to så gode komikere som Dylan Moran og Bill Bailey, så var det nesten garantert at jeg ville like dette. Helt fra starten av var dette en kvalitetsserie, og med mange andre morsomme folk i gjesteroller holdt serien seg underholdende helt til siste slutt.
I neste klipp ser du barneboken de til slutt kom fram til (etter alt for mye vin):
Fast inventar: John Cleese, Prunella Scales, Connie Booth, Andrew Sachs, Ballard Berkeley.
I Norge finner du det på: TVNorge
Laget av: BBC
Lett den eldste serien på listen, ferdig fire år før Blackadder begynte. Fawlty Towers er generelt regnet som en av de beste komiseriene, og er en av de få som har overlevd fra 70-tallet, og fremdeles har stor popularitet. John Cleese kom jo rett fra Monty Python-suksessen, og viste med denne serien hvorfor han bør regnes som en av de beste britiske komikerne noensinne.
Basil Fawlty har et utrolig stressende liv. Han driver sitt eget hotell sammen med den masete konen sin. En kort lunte sammen med eksentriske gjester og den såvidt engelsktalende tjeneren Manuel gjør livet vanskelig for ham. Utrolig bra britisk farse som er et must for alle som liker komiserier.
Fast inventar: Larry David, Cheryl Hines og Jeff Garlin.
I Norge finner du det på: Canal+
Laget av: HBO
En mer eller mindre selvbiografisk serie av og om Larry David. Larry David er nok mest kjent for å ha laget Seinfeld sammen med Jerry Seinfeld, men etterhvert begynner nok Curb Your Enthusiasm å bli såpass populært at det kan bli hans største grunn til kjendistilværelsen. Serien går ut på at Larry David roter seg opp i absurde, pinlige situasjoner pga sine moralske overbevisninger og meninger om hva som er rett. Det er nok en viss blanding av om situasjonene er David sin feil, eller de han møter, men uansett balanserer programmet perfekt på grensen mellom realistisk og urealistisk. Akkurat så sprøtt at det aldri har skjedd med deg, men ikke så sprøtt at det ikke faktisk kunne skjedd. Er du fan av Seinfeld, er dette programmet noe for deg. Hvor kan du ellers få så stor glede hver eneste gang karakterene begynner å rope?
Fast inventar: Jerry Seinfeld, Jason Alexander, Julia Louis-Dreyfus og Michael Richards.
I Norge finner du det på: Viasat 4
Laget av: NBC
Er vel egentlig kjent som den beste komiserien noensinne, men den kommer ikke helt opp hos meg. For all del, det er skikkelig bra, men det er altså mange serier jeg liker enda bedre. I 2002 kåret faktisk TV Guide Seinfeld til den beste tv-serien noensinne, så det skulle vel si sitt om hvor populær den er.
Humoren er mye den samme som vi senere skulle få se i Curb Your Enthusiasm. De henger seg ofte opp i småting, og en hel episode eskalerer fra det. Jeg liker også hvordan de ofte tar et spesielt problem, og så lar alle karakterene oppleve en eller annen variasjon av nettopp det problemet i løpet av episoden. Kramer var jo den karakteren som var heldig nok til å få være den “gale”, og ble nok dermed automatisk den folk likte mest. Men personlig har jeg egentlig mest sans for Seinfeld selv. Serien er også full av små, men fantastiske gjesteroller, som George sin sjef, Steinbrenner. Jeg kan også nevne Suppenazisten, men en av mine favoritter er biblioteksdetektiven Mr. Bookman:
Fast inventar: Seth MacFarlane, Alex Borstein, Seth Green og Mila Kunis.
I Norge finner du det på: Viasat 4
Laget av: Fox
Kun tre animerte show kommer med på listen, og dette er det nest beste. Family Guy er kjent for den absurde, ofte svarte, humoren, i tillegg til å klippe bort fra hovedhistorien til små sketsjer veldig ofte. Det er i disse sketsjene Family Guy er på sitt beste, med parodier og syrlige kritikker. Dessverre er det også derfor programmet ikke når høyere på listen. Det begynner etterhvert å bli litt irriterende når de alltid skal bygge opp vitsene sine på den samme måten. I senere tid, så føler jeg også kanskje at de ikke treffer så ofte med vitsene som før. For noen år siden var dette noe av det morsomste jeg kunne finne på TV, men i løpet av de siste to sesongene har det falt litt nedover på listen til en ellevteplass. Fremdeles helt klart verdt å følge med på, men ikke i den absolutte eliten av komedie på TV.
Det er på høy tid at jeg deler mine (åpenbart) vel ansette meninger om komedie og humor med folket. I fire deler vil jeg gi deg en liste over de beste komiseriene jeg har sett og rullet på gulvet foran. Om noen lurer på hvorfor sketsje-programmer ikke er med, så er det fordi jeg i denne listen kun tar med tv-serier som mer eller mindre forteller en sammenhengende historie over minst en episode. Vi får heller komme tilbake til sketsjebaserte programmer ved en senere anledning. Nå videre til den første delen av listen, som vil avsløre plasseringene fra 20 til og med 16:
Fast inventar: Josh Radnor, Jason Segel, Alyson Hannigan, Neil Patrick Harris og Cobie Smulders.
I Norge finner du det på: TV3 og Viasat 4
Laget av: CBS
Av sitcoms med latterspor er dette noe av det beste tv har å by på, i hvertfall av det som går for øyeblikket. Serien avhenger mye på hvor morsom Neil Patrick Harris er i rollen som Barney Stinson, men den gamle kjenningen Jason Segel (for oss som har sett på Freaks and Geeks) er også god drahjelp. Ellers er det stilig hvor bra showet er på kontinuitet i detaljene, og de tar ofte opp igjen ting som skjedde i tidligere sesonger og gir oss et nytt perspektiv på dem.
Det største problemet er at det er en typisk amerikansk studio-sitcom, og at det dermed er altfor mange scener der alt skal tas alvorlig. Konseptet med hele serien er også et irritasjonsmoment i seg selv, da det er en far som forteller barna sine historien om hvordan han traff moren deres. Det har allerede ført til utallige luregrep der de later som om at noen i serien er moren, men det viser seg selvfølgelig at det skal hales ut lenger. Foreløpig klarer de seg helt fint, og det er morsomt, men jeg forutser at denne serien vil bli dårlig og kjedelig før de slutter den av.
(Det går ikke å legge Peep Show-videoer inn i bloggen, men jeg anbefaler å trykke på linken og ta en titt på Youtube)
Sendt på TV: 2003-
Antall episoder: Foreløpig 36
Fast inventar: David Mitchell og Robert Webb
I Norge finner du det på: Tidligere NRK3, sendes ikke nå.
Laget av: Channel 4
Er vel en av de eneste seriene jeg vet om som kan skilte med et helt originalt konsept på stilen. Hele serien er nemlig i førstepersons synspunkt. Du er altså absolutt alltid inne i hodet til noen, vanligvis de to hovedpersonene, men også en hel haug med andre. Humoren er av typen som ligger litt å lurer. Ikke så mange åpenbare vitser, men mer morsomme situasjoner med tankene til hovedpersonene som kommentarer. Spesielt David Mitchell er en komiker jeg har sansen for. Karakteren hans har et kynisk syn på verden, finner alltid noe å klage på, samtidig er han utrolig usikker på seg selv.
Fast inventar: Rowan Atkinson, Tim McInnerny og Tony Robinson.
I Norge finner du det på: Tidligere NRK, sendes ikke nå.
Laget av: BBC
En klassisk britisk komiserie med Rowan Atkinson i en rolle han er ganske så perfekt til. Det er vanskelig å finne bedre fornærmelser enn de vi får servert av Edmund Blackadder og hans etterkommere. Jeg syns også det er stilig at hver av de fire sesongene finner sted i en ny historisk epoke, selv om oppsettet og humoren er ganske lik i alle. Også en del poeng for å ha med Stephen Fry i et par av sesongene.
Fast inventar: Billy West, Katey Sagal og John Di Maggio.
I Norge finner du det på: Viasat 4
Laget av: Fox
Fra mannen som skapte The Simpsons kom denne rombaserte tegneserien rett før årtusenskiftet. Historien om Fry, som på nyttårsaften 1999 sovner i et nedfrysningsapparat og tiner opp 1000 år senere, for så å bli med i transportselskapet til sin egen fjerne slektning.
Jeg har aldri helt kommet inn i Simpsons, og selv om det kan være veldig morsomt det også, så er det Futurama som i mine øyne er den beste Matt Groening-serien. Å sette alt tusen år fram i tid setter opp til en hel mengde vitser om vår kultur, noe de også benytter seg av veldig ofte.
Fast inventar: Amy Poehler, Rashida Jones, Paul Schneider, Chris Pratt og Aziz Ansari.
I Norge finner du det på: Ingen kanaler, foreløpig.
Laget av: NBC
En ganske så ny serie som jeg har falt for. Det er i mockumentary-stil, og om du har sans for den amerikanske versjonen av The Office, så kommer du sannsynligvis til å like denne også. Den er satt til byråkratiet i lokalpolitikken, med en gjeng med mer eller mindre absurde karakterer. Amy Poehler er veldig bra og pinlig i hovedrollen, og ellers kan jeg trekke fram sjefen hennes som ikke liker regjering og som egentlig hadde likt det bedre om alt han jobber med hadde vært privatisert.
Inneholder også en fantastisk britisk aksent i en av episodene:
Følg med i tiden framover for å få med deg resten av denne listen, som sannsynligvis blir din komiserie-bibel.
Jeg har i den senere tid fått stor sans for mashup-sjangeren. En mashup er en sang som er satt sammen av to eller flere andre sanger. Dette gir en helt ny, og ofte overraskende bra sang. Det går til og med an å gjøre dårlige sanger betraktelig bedre om de settes sammen med noe annet.
Jeg har langt i fra oversikt over alle mashups som finnes på Youtube, men jeg har sjekket rundt en del, og har valgt ut en topp 10-liste til din fornøyelse. Om du har hørt originalsangene først, så vil det nesten alltid gjøre mashupen til en bedre opplevelse, så vet du det.
10. Gorillaz vs. Vanilla Ice
Vanilla Ice har vel alltid vært en slags guilty pleasure. Kul, men samtidig utrolig ukul. Gorillaz, derimot, er et av de bandene jeg liker veldig godt. Her får vi en blanding av Dirty Harry og Ice Ice Baby. Jeg tror jeg foretrekker denne versjonen i forhold til den originale hiten fra 1990.
9. Green Day vs. Oasis vs. Travis vs. Eminem
Sangene brukt er Boulevard of broken dreams, Wonderwall, Writing to reach you og Sing for the moment. Dette var en av de første mashupene jeg hørte, og den som gjorde meg interessert i sjangeren. Den er veldig godt lagt, blir kanskje litt mye støy når Oasis skal få synge refrenget på Wonderwall. Uansett, en veldig interessant blanding.
En blanding av Take me out og Triple trouble. Jeg har egentlig lite sans for hip hop og rap, men Beastie boys må jeg si jeg liker. Det jeg likevel har merket meg, er at Beastie Boys har stort forbedringspotensiale. Det føler jeg utnyttes her. Refrenget på denne sangen blåser etter min mening vannet av alt hip hop har gitt oss på veldig lenge.
7. The Beatles vs. LCD Soundsystem vs. The Kinks
Her har vi en fin miks av Get Back, Daft Punk is playing at my house og You really got me. Det er mange blandinger der ute som involverer The Beatles, og få fungerer så bra som denne her. Det er vanskelig å blande to sanger med melodier, men McCartney’s vokal glir rett inn i LCD Soundsystem sin beat. Personlig syns jeg det blir litt mye når The Kinks kommer inn, ellers hadde nok denne klatret høyere på listen. Men det passer jo fremdeles harmoni-messig.
6. The Ting Tings vs. The Knack vs. Toni Basil
Utrolig catchy! Sangene som er brukt er That’s not my name, My Sharona og Micky. I tillegg er det litt av Ca plane pur moi av Plastic Bertrand med også, og litt av en B-52s-sang. Uansett en veldig lystig sang som det er lett å høre på.
5. Beastie Boys vs. Daft Punk
Beastie Boys gjør nok en opptreden, sammen med Daft Punk. To representanter på band jeg liker i sjangre jeg ikke nødvendigvis er den største tilhengeren av. Men blandingen av Intergalactic og Robot rock lager en tekno-rap-hybrid som det er vanskelig å ikke nikke takten til.
4. Janis Joplin vs. Beck
Da kan vi roe litt ned igjen, med denne behagelige blandingen av Mercedes Benz og Go it alone. Disse to sangene glir jo helt perfekt sammen, og det er en av de fineste mashupene jeg har funnet så langt. 35 år mellom sangene, og jeg vil påstå at om denne kom ut i dag, så burde det iallfall blitt en hit.
3. The Beatles vs. Shaggy
Med noe som sikkert er på grensen til blasfemi for store Beatles-fans, så har altså noen blandet Let it be med It wasn’t me. Men resultatet er jo utrolig morsomt, og de passer helt perfekt sammen. Det er så bra at jeg ikke klarer å slutte å høre på denne sangen. Jeg oppdaget denne først i går, og selv om jeg har hørt mye på mashups de siste månedene, så var det når jeg fant denne jeg forstod jeg måtte lage dette innlegget. Det er dette mashups handler om. Å sette sammen to tilsynelatende helt forskjellige sanger, og vise at de fungerer sammen.
2. Daft Punk vs. Gorillaz
To band vi allerede har sett i dette innlegget, men ikke sammen. Blandingen er av Da Funk og Dare. Dette er for meg en perfekt forening av to kule sanger, som jeg ikke hadde trodd skulle gli så godt sammen. Dette kan jeg høre på igjen og igjen og igjen.
1. The White Stripes vs. Prodigy
Blanding av Blue Orchid og Voodoo People. Må jo være uten sammenligning i festmiks-sjangeren. Rett og slett en utrolig heftig sang.
Ja, da er det bare å dra på mashup-jakt, gutter og jenter! Jeg oppfordrer sterkt til å si i fra om du finner gode mashups, det er en sjanger jeg setter mer og mer pris på.
Som en liten bonus til deg som har fulgt med helt til bunnen her, så får du en link til en festlig sammenligning av Tone Locs to sanger Wild thing og Funky Cold Medina. Ikke akkurat en mashup, men litt i samme sjanger er det jo:
Eg hette Rune Bratthammer, og e 22 år for tiå. Eg komme frå Stokkastrand på Karmøy, men bur i Stavanger nå. Der har eg studert Fjernsyns- og Multimedieproduksjon på Universitetet, og jobba nå litt innen film og sånn. Can you dig it? Well, sure you can!
